Reisebrev fra Paris og Sorbonne Universitet

Nå har jeg nesten fullført et helt undervisningsår ved Sorbonne Universitet i Paris, og det har bydd på både gode og mindre gode erfaringer. Først litt historie.

Sorbonne er et av de eldste universitetene i Europa og blir fremdeles regnet for ett av Europas beste. Universitetet har ikke alltid hett Sorbonne. Da universitetet ble etablert i 1150 het det Paris’ Universitet, og i 1793 skiftet det navn til Franrikes Universitet, for så å endre navnet tilbake til Paris’ Universitet i 1896. Først i 1971 ble Sorbonne-navnet tatt i bruk etter Ludvig den 9.s skriftefar Robert de Sorbon (1253). Sorbonne er hunkjønnsformen  fordi universitet på fransk er hunkjønn.

Etter studentopprøret i 1968 ble universitetet splittet opp i 13 selvstendige universiteter, og tre av universitetene har Sorbonne i navnet sitt: Panthéon- Sorbonne Université, Sorbonne Nouvelle Université og Sorbonne Université der jeg jobber. Disse tre universitetene bruker lokalene i det opprinnelige universitetsbygget, og tillegg har de flere campus rundt omkring i byen. Akkurat som Universitetet i Oslo  (som ligger i Karl Johans gate) også har en avdeling på Blindern.

Det opprinnelige Sorbonne universitetet er en staselig bygning  som rommer et helt kvartal i byen, og det har et eget tårn for astronomi-studier. Alle innganger som går rundt hele bygget har egne vakter med uniform, og alle studenter og ansatte må vise gyldig studie-/ansattkort for å slippe inn. Universitet har også et eget kapell som har inngang både utenfra og inne i selve skolegården/gårdsplassen eller æresgården som den kalles (La cour d’Honneur). Foran kapellet er det to statuer; en av Victor Hugo og en av Louis Pasteur. I tillegg er det flotte malerier på veggen, og Sorbonne-komplekset har 20 forelesningssaler, 240 laboratorier og 37 læreværelser. Området rundt Sorbonne kalles Latinerkvarteret fordi studiespråket for mange år siden var latin.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet da det gikk opp for meg at jeg ikke skulle undervise i det ærverdige gamle bygget, men på campus Malesherbes. Der er kontrasten  stor til hovedbygget som regnes som en del av den franske kulturarven. På Malesherbes går de studentene som studerer humanistiske fag, deriblant språk. Det spørs om ikke alle pengene til vedlikehold er brukt på hovedbygget (hvilket de er forpliktet til å vedlikholde), for på Malesherbes skaller malingen av på veggene og det er hull i taket slik at det blir vått på kateteret når det regner. Jeg deler et lite arbeidsrom og ett arbeidsbord med 6-8 kollegaer, og vi kan ikke kopiere dokumenter på egen hånd. Alt må sendes til kopimannen minst 48 timer i forveien. Det kan noen ganger være litt vanskelig å overholde, men etter å ha servert han norske lomper med røkelaks og fransk hvitløksost, er han blitt litt mer medgjørlig....

Ellers er studentene stort sett greie og veldig høflige! Det er vel den eneste gangen i livet  mitt at jeg vil bli kalt «Madame», så det får jeg bare nyte. Første gang en student skulle spørre om noe og sa «Madame», tok det litt tid før jeg forstod at det var meg han  henvendte seg til. Da jeg fortalte dem at  elever tiltaler lærere med fornavn i Norge, holdt de på å dette av stolen. Franske elever og studenter er vant med å adlyde og lære fagstoff utenat. Dette høres sikkert flott ut, men litt etter litt har jeg oppdaget medaljens bakside.

Franske elever/studenter kan mye faktakunnskap, men de har ikke lært å reflektere over kunnskapen. Når vi leser noveller eller dikt og jeg spør dem om hva som kan være tema eller egne refleksjoner, blir de fleste helt paralysert. De er så vant med at det bare finnes ett riktig svar, at de enten ikke vet hva de skal svare eller så tør de ikke. Der må jeg bare si at norske elever er hundre ganger bedre! Hva skal man med faktakunnskap hvis man ikke kan bruke den og sette den i en sammenheng?! 

Da jeg spurte studentene i begynnelsen av semesteret hvorfor de hadde valgt norsk, var det veldig mange som svarte at de var betatt av Norge, enten av naturen eller samfunnet, eller begge deler. Mange unge er misfornøyde med det franske samfunnet, og de har hørt at arbeidsforholdene og arbeidsmoralen er mye bedre i Norge, i tillegg til skolesystemet og offentlige stønader, og noen håper å kunne finne seg en jobb og kanskje en partner i Norge.

Andre er bare veldig interessert i språk og ønsker å jobbe som oversettere. I den anledning fikk vi besøk av Lars Saabye Christensen og Kathrine Nedrejord i november, og da hadde de begge nettopp fått tildelt Brageprisen. Språkstudier er kjempeviktig for at litteratur skal kunne oversettes til ulike språk og slik bli mulig å lese for et utenlandsk publikum. Hvis de unge slutter å lære språk, vil det i fremtiden bli færre muligheter for å lese litteratur på morsmålet sitt. Lars Saabye Christensen var litt bekymret for hvem som skulle oversette bøkene hans fremover, for han faste, franske oversetter hadde planer om å pensjonere seg.

Derfor var det veldig moro da jeg fikk besøk av tre tidligere franskelever som hadde lyst til å praktisere fransken sin, Vilja, Alma og Ingvild (VG3-elever dette skoleåret). Siden de kom i vinterferien, var det dessverre ikke mulig å bruke dem i undervisningen, men det ble likevel arrangert en liten språkkafé slik at de kunne snakke litt fransk, og de franske studentene som deltok, kunne prøve seg på litt norsk. Er det flere av mine tidligere franskelever som har lyst til å ta en tur, så er dere hjertelig velkomne! Mine studenter vil gjerne ha noen unge å snakke norsk med.

Takket være Jon Fosse og Nobelprisen i litteratur, har det vært mye fokus på Norge og norsk litteratur og kunst dette året.  På Musée d’Orsay ble det utstilt bilder av norske Harriet Backer før jul, og denne terminen er det utstilling av Christian Krohg, og det har vært foredrag om både han og Jon Fosse. Jeg må si jeg er positivt overrasket over hvor mange franskmenn i alle aldre som deltar på slike ting. Alle muséer er forresten gratis for unge under 26 år. Jeg tok med noen av studentene mine på Christian Krohg-utstillingen, og de ble imponerte over realismen og samfunnskritikken som kommer frem i mange av bildene, og jeg måtte selvsagt forevige dem sammen med «Albertine». De ville mer enn gjerne være med på skolens nettside.

Norge har lurt seg inn i bevisstheten til enda flere franskmenn, og dette bekrefter viktigheten av kunst og kultur; og norske politikere som truet med å legge ned musikklinja! De skulle skamme seg! Kunst og språkundervisning bidrar til å bygge broer mellom ulike kulturer, og det er jo kjempeviktig i dagens urolige verden. Norsklektoratet ved Sorbonne har eksistert i over hundre år, og det er kanskje en av grunnene til at Norge har fått  et så godt rykte i Frankrike.

Selv om jeg ofte lengter hjem til familie og norsk skolehverdag (ja, norsk skole er mye bedre enn den franske!), føler jeg meg kjempeheldig som har fått denne muligheten til å lære bort norsk i et av Europas viktigste kulturland, og ikke minst å få bo og oppleve Paris i hverdagen.

Tekst: Lærer Anelin Strømholm.